En liten introduksjon er på sin plass

Har tilbrakt mesteparten av livet på sjøen eller ved havet, om ikke båt var mitt første ord var det nok det andre. Her får du en oppsummering av veien til hit jeg står i dag og håper vi kan bli bedre kjent.

Horisonten åpnet seg

Hvor de første målrettede stegene tok båtlivet sted var i en stålbåt på kanalene i Europa i 2006. Familien min hadde tatt meg og min bror ut av skolen for å seile fra Norge til Middelhavet i ett år. Dette var under storhetstiden da nærmeste kobling til omverden var internetkaféer, jeg var 14 år gammel og måtte nøye meg med at telefonen kun kunne brukes til snakes. I hyllene i båten stod det et nøye utvalg av CD plater fra Absolute Music og Bjørn Eidsvåg. Filmene som var tynnslitt etter allerede mange års hederlig innsats var nå klar for siste tokt, ved siden av stod bøker i omtrent samme antall som alt annet. Det var selvfølgelig bare seilbøker og en solskinnsdag hvor jeg hadde rundet nok et runde på snakes plukket jeg opp en bok om Tania Aebi. Hun var 18 år og på vei til å bli datidens yngste jordomseiler og lykkes. Selv om nesa mi var lagt nedi boka mellom sidene kikket jeg opp én gang og så på min far og sa «jeg skulle bli nåtidens yngste jordomseiler!».

Det gikk ikke helt etter planen. I en alder av 30 er det nok for sent å bli den yngste, men det er aldri for sent å ta en jordomseiling. Som selverklært seiler og fulltids båtboer vil jeg påstå at en dårlig dag på sjøen er bedre enn en god dag på land, så her jeg sitter og ser tilbake i dag er jeg rimelig fornøyd likevel.

Mitt første båtkjøp var under nåde av min daværende samboer. Det var i Tromsø i 2016, hvor jeg var godt i gang med studiene for å bli marinbiolog. Avgjørelsen til den høyt elskede Catalina 22 gikk under kategorien tilgivelse fremfor tillatelse, men begge ble fornøyd til slutt. Den 14 år gamle jenta våknet fra dvalen og fikk blod på tann, ikke mange måneder gikk før jeg oppgraderte til en Sigma OOD 33 og flyttet alene inn i den. Det ble et veiskille hvor jeg avsluttet studiene og ville bare seile, det var ingen vei tilbake. Jeg tok min første lange soloseilas sommeren 2017 fra Tromsø til Bergen og læringskurven var bratt. Tross alle utfordringer for den unge lovende uvitende førstegangs båteier, kan jeg ikke la være og smile når jeg ser tilbake. Tau i propellen, redningsoppdrag (både reddet av og reddet andre), motorhavari opp til flere, tett septikk og eventyret inn i 12volts verden var nådeløs. Men det gikk gnirkefullt fremover til tross.

Vinteren 2018 drog jeg til Barcelona for å ta RYA Yachtmaster offshore og Ocean. Det er noe av det tøffeste både psykisk og fysisk jeg hadde gått gjennom, men kan ikke annet enn å anbefale det. Her er ingen bestått garanti, men en garanti på at om du består så har du blitt en dyktigere og tryggere seiler enn det du var da du kom.

Etter å ha navigert en Jeanneau Odessy 49 i middelhavet var min lille 33 fot Sigma et stusselig åsyn å komme tilbake til i havna i Norge. Jeg takket for erbødigst for tiden sammen og la den ut på Finn og startet jakten på noe større. Sigmaen ble seilt til Oslo sammen med den nye eieren, og April 2019 inn kom Bostrøm 37 «Tavaha» i havn. I denne tiden jobbet jeg som vikar på ulike hurtigbåter langs Vestlandet. Vel vitende om at en permisjon stod rundt hjørnet da en tunnel skulle ta over jobben min begynte jeg å titte rundt etter ny jobb. Et forbilde av en kaptein oppfordret og nærmest insisterte på at jeg skulle prøve å konvertere Yachtmasteren til Norske papirer og starte som navigatør. Sannheten er at jeg aldri ønsket bli kaptein fordi jeg ikke anså meg selv som dyktig nok, men han så noe jeg ikke så og overtalte meg til slutt å plinge på Sjøfartsdirektoratet for å lufte muligheten for å få konvert papirene mine til Norsk standard. Etter noen uker med mail, telefoner, byråkrati opp etter veggene og nedsanking av gjenglemte fartstider fra tiden i kystvakta sto jeg med til slutt med D5L og D6 i hånda klar for å ta over verden.

Ganske snart dukket muligheten opp i et turistfirma som bedrev fisketurer og nordlyssafari på flotte katamaraner, i Tromsø. Tunnelen var et faktum, en permisjon sto for tur og jeg var klar for nye eventyr. November 2019 hadde jeg 2 uker på meg til å seile fra Bergen til Tromsø, og jeg gledet meg. Værgudene velsignet meg og «Tavaha» med fralandsvind hele veien opp, dog med en liten storm og gøyale umarkerte fiskeoppdrett i alle himmelretninger fordi fordi. «Tavaha» fortøyde i gjestehavna etter ca 900 nautiske 8.5 dag senere. Selv med et stk motorhavari og en grunnstøting var fokuset på hvor fantastisk «Tavaha» hadde prestert på veien opp. Tryggere båt skal du lete lenge etter.

Å jobbe på katamaranene i nord var et eventyr. Hver dag var det nye utfordringer i form av vær og hav, i tillegg til å ivareta passasjerer og båter. Kjærligheten for seiling har egentlig aldri sluttet å vokse og det var verdens enkleste oppgave å representere jobben og Nord-Norge ovenfor gjestene. De kom fra alle verdens hjørner og gav meg en unik mulighet å se Norge gjennom nye øyne hver dag, i tillegg til å få høre historien deres.
Mars 2020 er nok en måned alle husker, men alle har sin versjon. Covid-19 hadde meldt sin ankomst til verden. To uker ble til måneder, ble til år. Min historie er at samtlige i turistbransjen ble permittert, jeg var intet unntak. Jeg kastet raskt rundt og begynte med å forberede «Tavaha» for nok et langtur. Denne gangen gikk ferden fra Tromsø – Kristiansand – Skagen – Helsingborg – Gotland – Gøteborg – Skagen – Kristiansand. Tok samtidig et årstudie i ledelse over nett. Alt dette på rundt åtte måneder, hvor jeg per i dag fremdeles befinner i Kristiansand.

Innimellom alt dette har jeg arbeidserfaring fra diverse. Har jobbet i kystvakta, på div sivile nyttefartøy, vedlikeholdt databasen til større fartøy noe jeg forøvrig fremdeles jobber med i dag på deltid, IT, ja til og med som seltrener. Har i tillegg gjort henteoppdrag for private båteiere som har hatt til å få fraktet båtene sine fra A til B men manglet ressurser eller tid til å gjøre det selv.

Dette omhandler mest mitt private liv og hva jeg har valgt å legge vekt på som har formet meg mest. Håper med dette du kjenner meg litt bedre og så ser jeg frem til å bli kjent meg deg.

Vi seiles!